Debatten raser her i den lille byen jeg bor i. Sentrumsgrenser. Skulle tro det handlet om fødestuers åpningstid, eller eldreomsorg slik enkelte diskuterer dette. Dette er på liv og død.
Det er interresant å se hvordan argumentene flyr mellom partene. Hvordan lobbyvirksomhet foregår i både det lukkede rom, og hvordan det lekker ut til folket.
Mo i Rana er en så liten by at den er gjennomsiktig.
Jeg må nesten slutte å bry meg. Ikke fordi jeg ikke har meninger om hvordan denne byen sakte men sikkert dør ut – for det gjør den. Og hvordan hindre det. Diskusjonen blir uinteressant, fordi den ikke handler om hvordan lage en bedre by å bo i. Den handler om næringsinteresser. Og det gjør meg dritt lei.
Hvis byen snart ikke tar grep blir det som å dra på harrytur til Sverige hver gang jeg kunne tenke meg å dra til sentrum.
De som ivrer for en utvidelse av sentrum har ingen andre planer en å lage svære kjøpesentre. Lukke byen for folk, og skape en spøkelsesby etter at butikkene stenger.
Et utested har allerede stengt. Og det er ikke mange igjen. Restauranter og kafeer er det lite av, og ingen kan å lage en ordentlig kaffe. Det går sjeldent busser til byen. Og det finnes pr i dag ikke et eneste sted der voksne kan drikke kaffe, mens ungene spiser en bolle eller leker ved siden av.
Jeg er ikke i mot at byen skal bli større, for all del. Det er bare det at denne byen ikke har en befolkningmasse stor nok til de ivrige utvidernes tanker. Og ved å bite på deres (godt konstruerte) virkelighet kommer byen til å miste den siste resten av sin sjarm.
Det er ikke interresant å bo i en død by. En by som tror at H&M var et scoop. Jeg vil ha servering. Nisjebutikker, gamle hus, og åpne torg. Jeg ønsker å møte kjentfolk på gata, eller gå ut en fredag alene, og bli kjent med noen nye folk. Jeg ønsker meg konserter, utstillinger, og bruk av det offentlige rom.
Men lykke til – dere er gjennomskuet av meg, og jeg biter ikke på kjøpehuspropaganda!
</a
Katrine 