Et valg

Den norske kirke.

Kirka mi.

Kirka som jeg er glad i, engasjert i, funnet troen min i, og det er i dag – desverre – min arbeidsplass.

Det er ikke ofte jeg kjenner på denne ambivalensen. Dette med å skuffet over hvor jeg jobber. I dag er jeg det.

Ikke fordi ikke kirka i dag og i går egentlig er den samme. Men det er akkurat det som er problemet. I dag hadde kirka mi mulighet til å endre seg, til å si JA til vigsel av likekjønnede. På lik linje med hetrofile, akkurat slik de kan om de bare går på tinghuset. Jeg skammer meg over å være den som må fortelle mennesker at kirka avviser dem. Og jeg skammer meg over at mennesker ikke kan komme til Kirka, til ei åpen dør, når de vil dele det vakreste de har.

Jeg har grått, jeg har vært sint. Jeg har twitret mer de siste dagene en jeg har gjort på de årene jeg har hatt en twitterkonto. Jeg har sittet på sidelinjen og prøvd og forstå. Forstå hvordan 64 mennesker kan avvise at 2/3 deler av bispekolleget sier ja til vigsel av likekjønnede. Hvordan utredning etter utredning støtter at det er teologisk legitimt for kirken å vie likekjønnede.

Jeg er tilhenger av ekteskapet. Jeg er ikke motstander av samboerskap. Men jeg heier på mennesker som ønsker å forplikte seg. Forplikte seg til å stå sammen i gode og onde dager. Til å stå sammen om opplevelser. Oppturer og nedturer. Jeg vet at det ikke alltid går. At livet aldri passer inn i A4 formatet som samfunnet setter opp. Men jeg kan ikke heie på Den norske kirke i dag.

Kirkemøtes flertall på 64 mennesker(mot 51) setter all teologisk kompetanse til side. De avskriver 6 års utdannelse. OG egentlig, egentlig tenker jeg at de setter meg til side.

Jeg har da studert i 6 år. Lest, pugget, reflektert, kjempet. Ofte følte jeg meg mer som Jakob som kjemper med Gud, og ikke gir seg før han blir velsignet, en Moses som himlen åpnet seg for, og Guds stemme lød fra en brennende busk. Teologistudiet er ikke en enkel reise fra holdeplass A til B. Mer føltes det som den nye gaten på Gardermoen. Den eviglange gate 19. Med stopp fra både A – H, og med trapper, og nedoverbakker, kronglete svinger og følelsen av å aldri nå frem.

Det gjør vondt når kompetansen din settes spørsmålstegn ved. Det gjør vondt når de menneskene som er din arbeidsgiver ikke har troen på at du kan jobben din. Og det smerter å måtte forklare konfirmantene at min, og deres, kirke i dag har sagt nei til å akseptere at de kan elske den de vil, og bli bedt for, legge livet deres i Guds hender.

For meg er den en sorgtung dag. Jeg er sliten. Jeg er lei meg. Og jeg skulle så gjerne ønsket at alt hadde endt så veldig, veldig anderledes.

Reklame

Om Katrine

My name is Katrine and live in Mo i Rana, Norway This is my blog about everyday life, about working, about traveling, holidays, about South Africa. I'm a trained theologian - and randomly I will write about what I think, what I feel and whats happening in the world of church and theology aswell!
Dette innlegget ble publisert i Kirke og teologi, Nyheter, Politikk. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s