Et Sentrum av Mo i Rana

Debatten raser her i den lille byen jeg bor i. Sentrumsgrenser. Skulle tro det handlet om fødestuers åpningstid, eller eldreomsorg slik enkelte diskuterer dette. Dette er på liv og død.

Det er interresant å se hvordan argumentene flyr mellom partene. Hvordan lobbyvirksomhet foregår i både det lukkede rom, og hvordan det lekker ut til folket.
Mo i Rana er en så liten by at den er gjennomsiktig.

Jeg må nesten slutte å bry meg. Ikke fordi jeg ikke har meninger om hvordan denne byen sakte men sikkert dør ut – for det gjør den. Og hvordan hindre det. Diskusjonen blir uinteressant, fordi den ikke handler om hvordan lage en bedre by å bo i. Den handler om næringsinteresser. Og det gjør meg dritt lei.

Hvis byen snart ikke tar grep blir det som å dra på harrytur til Sverige hver gang jeg kunne tenke meg å dra til sentrum.

De som ivrer for en utvidelse av sentrum har ingen andre planer en å lage svære kjøpesentre. Lukke byen for folk, og skape en spøkelsesby etter at butikkene stenger.

Et utested har allerede stengt. Og det er ikke mange igjen. Restauranter og kafeer er det lite av, og ingen kan å lage en ordentlig kaffe. Det går sjeldent busser til byen. Og det finnes pr i dag ikke et eneste sted der voksne kan drikke kaffe, mens ungene spiser en bolle eller leker ved siden av.

Jeg er ikke i mot at byen skal bli større, for all del. Det er bare det at denne byen ikke har en befolkningmasse stor nok til de ivrige utvidernes tanker. Og ved å bite på deres (godt konstruerte) virkelighet kommer byen til å miste den siste resten av sin sjarm.

Det er ikke interresant å bo i en død by. En by som tror at H&M var et scoop. Jeg vil ha servering. Nisjebutikker, gamle hus, og åpne torg. Jeg ønsker å møte kjentfolk på gata, eller gå ut en fredag alene, og bli kjent med noen nye folk. Jeg ønsker meg konserter, utstillinger, og bruk av det offentlige rom.

Men lykke til – dere er gjennomskuet av meg, og jeg biter ikke på kjøpehuspropaganda!

Advertisements
Publisert i Hverdag | Legg igjen en kommentar

Et valg

Den norske kirke.

Kirka mi.

Kirka som jeg er glad i, engasjert i, funnet troen min i, og det er i dag – desverre – min arbeidsplass.

Det er ikke ofte jeg kjenner på denne ambivalensen. Dette med å skuffet over hvor jeg jobber. I dag er jeg det.

Ikke fordi ikke kirka i dag og i går egentlig er den samme. Men det er akkurat det som er problemet. I dag hadde kirka mi mulighet til å endre seg, til å si JA til vigsel av likekjønnede. På lik linje med hetrofile, akkurat slik de kan om de bare går på tinghuset. Jeg skammer meg over å være den som må fortelle mennesker at kirka avviser dem. Og jeg skammer meg over at mennesker ikke kan komme til Kirka, til ei åpen dør, når de vil dele det vakreste de har.

Jeg har grått, jeg har vært sint. Jeg har twitret mer de siste dagene en jeg har gjort på de årene jeg har hatt en twitterkonto. Jeg har sittet på sidelinjen og prøvd og forstå. Forstå hvordan 64 mennesker kan avvise at 2/3 deler av bispekolleget sier ja til vigsel av likekjønnede. Hvordan utredning etter utredning støtter at det er teologisk legitimt for kirken å vie likekjønnede.

Jeg er tilhenger av ekteskapet. Jeg er ikke motstander av samboerskap. Men jeg heier på mennesker som ønsker å forplikte seg. Forplikte seg til å stå sammen i gode og onde dager. Til å stå sammen om opplevelser. Oppturer og nedturer. Jeg vet at det ikke alltid går. At livet aldri passer inn i A4 formatet som samfunnet setter opp. Men jeg kan ikke heie på Den norske kirke i dag.

Kirkemøtes flertall på 64 mennesker(mot 51) setter all teologisk kompetanse til side. De avskriver 6 års utdannelse. OG egentlig, egentlig tenker jeg at de setter meg til side.

Jeg har da studert i 6 år. Lest, pugget, reflektert, kjempet. Ofte følte jeg meg mer som Jakob som kjemper med Gud, og ikke gir seg før han blir velsignet, en Moses som himlen åpnet seg for, og Guds stemme lød fra en brennende busk. Teologistudiet er ikke en enkel reise fra holdeplass A til B. Mer føltes det som den nye gaten på Gardermoen. Den eviglange gate 19. Med stopp fra både A – H, og med trapper, og nedoverbakker, kronglete svinger og følelsen av å aldri nå frem.

Det gjør vondt når kompetansen din settes spørsmålstegn ved. Det gjør vondt når de menneskene som er din arbeidsgiver ikke har troen på at du kan jobben din. Og det smerter å måtte forklare konfirmantene at min, og deres, kirke i dag har sagt nei til å akseptere at de kan elske den de vil, og bli bedt for, legge livet deres i Guds hender.

For meg er den en sorgtung dag. Jeg er sliten. Jeg er lei meg. Og jeg skulle så gjerne ønsket at alt hadde endt så veldig, veldig anderledes.

Publisert i Kirke og teologi, Nyheter, Politikk | Legg igjen en kommentar

Sleepout

Jeg har det for godt.

Jeg har vist det lenge. Ikke orka å ta det innover meg.

ikke orka og egentlig kjenne etter hva det gjør med meg at verden sulter- For det gjør den. Den har Hiv, tuberkolose eller diare. Alt dreper – og egentlig føler jeg ingenting.

Og jeg sier jeg gråter over hvert eneste barn som lider. Som ikke har annet valg en å stole på de som ble foreldre. Om det er i Norge eller Romania. USA eller Zimbabwe. Fattigdom er ikke kriminelt, men vår egen likegyldighet burde være det.

Politikernes enkle løsning burde være det.

I natt skal en masse mennesker sove ute – helt frivilig. De kan gå inn om regnskurene blir for plagsomme. Det er det mange som ikke kan. Det er en enkel markering. Men jeg håper at alle som har makt i dette landet(og det betyr alle med stemmeretten i behold) gjør sin plikt – og rett og bruker den til å velge gode løsninger på vårt samfunns problemer.

Ikke bare symptomer. 

 

Publisert i Hverdag | Legg igjen en kommentar

Home away from home

Jeg er på ferie.
Jeg elsker ferie.
Sommer, sol, venner og billig mat.
Spise ute tre ganger om dagen. Nyte livet.

Ferie er å unne seg det lille ekstra i hverdagen.

Jeg er på ferie i et land der også fattigdommen bor.
Den er overalt. Barn, menn og damer. Folk på gata. Folk i townships, folk uten penger, mat eller tak over hode.

Nettopp var det en stor brann i townshipen rett utenfor Stellenbosch, 600 shakes, 2000 mennesker hjemløse.

Det er fattigdom hjemme og, men ikke alltid like synlig. Men her. Umulig å overse.

I går kom en mann opp til meg. Gammel, manglet tenner, gamle klær. Sa Gud hadde talt til ham. Jeg var sendt for å redde han. Gav meg hele livshistorien. Jeg lyttet. Ikke interessert, bare høflig.
Han trengte penger til husleia. Jeg spurte hvor mye. R189. (Ca 126kr) For 5 månder.
Jeg ga det ikke til han.

Idag kjøpte jeg meg headsett. Et stillig rosa et. Følte meg utrolig heldig. R199(1330kr)

Nå. Føler. Jeg. Meg. Bare. Nummen.

Publisert i holiday, Politikk, South Africa | Legg igjen en kommentar

Hvem bestemmer?

Sommeren nærmer seg. Og med det fylles også gatene igjen. Folk strømmer til byen, på torget yrer det av kjente og ukjente. Og midt i dette finner vi det som alle snakker om, men ingen vil snakke med.

Rom-folk har også i år blitt en synlig del av bybildet. Til å begynne med solgte de Folk er Folk. Jeg så aldri noen som kjøpte det. Nå er koppene fremme.

RanaBlad har hatt flere usaklige artikler om dette den siste uken. Og det opprører meg. På så mange nivå at det er vanskelig å begynne og beskrive.

Hva skjedde med menneskeverdet? Hva skjedde med menneskesynet?

Men den siste dråpen i vannet ble sjefredaktørens kommentar. Hennes overskrift kunne like godt bare statet at mennesker fra andre land er ikke like gode som oss norske – og kjenn i hvertfall ikke på samvittigheten din over at verden er urettferdig.

Jeg gir aldri til tiggere. Norske eller ikke. Og ja, det finnes mange gode organisasjoner som jeg heller støtter.

Men når ble det greit å tenke at min kultur trumfer din?

For det er akkurat der diskusjonen ligger, hver eneste gang den er oppe. vi liker ikke tiggere. det er ikke norskkultur å tigge. likevel kommer de hit. sikkert hørt at det er så bra her. Rom-folk har aldri hatt gode forhold i Europa. minoriteter har aldri hatt gode forhold i Europa. og akkurat det er det lokale politikere og RanaBlad bidrar med nå. De gjør ingenting annet en å piske opp dårlig stemning. Fremmedfrykt. Mistenksomhet. Frustrasjon.

Jeg er sjeldent stolt av å være norsk. Og i disse tider mindre en vanlig.

Publisert i Hverdag, Politikk | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Holiday-fever-mania

Sometimes you just feel like you belong. Sometime new places feels like home. Sometimes you find friends where you didn’t expect them to be. I’m going back to Cape Town/Stellenbosch on sunday. Leaving tomorrow for Oslo. And I couldn’t be more excited!
IMG_1113 IMG_0914IMG_0671

IMG_0624DSCF5602
IMG_0602IMG_0836 DSCN3211
IMG_1408IMG_082820120110-174652.jpg
DSCF5472 DSCF5001 IMG_4486 vooruit 077 IMG_0073IMG_1006

Image | Postet den by | Merket med , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Er du heldig blir du en person – og ikke bare ei diger revne

Hvordan er det egentlig å våkne om morgene, se seg i speilet, trøtt, sliten og groggy i trynet? Jeg må innrømme at det virkelig ikke er min favorittid på døgnet.

Det hjelper å våkne. Første kopp med kaffe, litt frokost. Hive seg i bilen og rekke første møte på jobb til avtalt tid. Det er som det skjer noe når ansiktet treffer den friske vårlufta. Når sola varmer kinnene og øynene må jobbe litt for å ta innover seg alt lyset, ungene som sykler nedover gata på vei til skolen. Noen lufter hunden. Bussen som kommer møtende. Det er deilig å møte verden.

I dag hadde vi siste undervisningstime for konfirmantene. Grenser, selvbilde, tro på deg selv. Hvor mange ganger blir vi ikke proppet fulle av hvor viktig det er å tro på seg selv. Få til det vi vil. God jobb, lykkelig familie, gode venner. Helst skal vi alle ha vennegjenger som «How I met your mother» forent med en herlig dærsj av «Pretty Litle Liars» og litt «One Three Hill». Hvem bukker ikke under for et sånt sosialt press. For når var sist noen hadde mulighet til å realisere seg selv, som om de ikke hadde noe annet å bruke tiden på?

Jeg strever med å forlate et sitat som en bekjent la ut på Facebook for noen dager siden:

 «Du er så full av mot, samtidig så akutt redd for å drite deg ut. Du er verdensmester på det ene feltet, og fullstendig blank på det andre. Alt er mulig og ingenting går. Det er dette spriket du balanserer på hver eneste dag. Som om hele oppveksten handler om å klare å bygge ei slags bru over dette gapet, slik at hvis du er heldig så blir du en person, og ikke bare ei diger revne».

Å være 15. var den lykkeligste og beste tiden jeg hadde. Det var også den vanskeligste og vondeste. Livet var så ukomplisert og enkelt, samtidig så anstrengende og vanskelig. Jeg fløy den ene dagen, og trynte den neste. Livet har vært fult av valg og korsveier, men jeg kom helskinnet gjennom det, og nå gjenstår bare hele resten av livet.

Publisert i Hverdag, mo i Rana | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Å ville delta

Det er gått et år siden jeg satte meg på flyet, med 6 flasker vin i baggen, og ba om at de alle måtte være like hele da jeg kom til Gardermoen. Etter tre måneder på andre siden av verden var jeg klar for å begynne noe nytt. Jeg skulle være vikar for kapellan i Gruben menighet – i Mo i Rana, en by jeg flyttet fra da jeg såvidt var fylt 15.

Å flytte tilbake 11 år senere skulle bli helt annerledes en jeg hadde trodd. Jeg kom tilbake til en by som hadde forandret seg veldig mye. Kanksje var det ikke byen, men jeg? Etter mange år rundt i Norge – og nå tilslutt Sør-Afrika var det mye som hadde endret seg.

Det mest synlige var kanksje meg selv. Å ikke være en liten unge på 15 år, usikker på verden, usikker på meg selv, og usikker på hva livet egentlig hadde å by på. Nå kom jeg tilbake, med 7 års universitetsutdannelse, en årrekke i kirkepolitikk, og studentengasjement. Engasjert i globale spørsmål, og møtt slummen i Kibera(Kenya), Townshipen i Kaymandi(Sør-Afrika) og sett hverdagslivet i Murmansk(Russland). I løpet av 48 timer befant jeg meg i et snøhøl i nord, og skulle begynne i min første 100% jobb.

Det ble en brå overgang. Savnet etter Oslo var stort. Venner og kjente – som jeg kunne diskutere teologi med, kjenne på støyen, levende, – og livet i hovedstaden var så fjernt fra det jeg til daglig plutselig befant meg midt i.

Men det mest drastiske valget jeg tok var at jeg skulle slutte å engasjere meg i så mye. Jeg begynte å trene, gå fjellturer og satset på å få meg venner og sosialomgangskrets. For første gang satte jeg min velvære fremfor engasjementet mitt.

Det har vært læring i det óg.

Men nå vil jeg delta igjen. Kanskje er det derfor jeg har begynt å blogge igjen? I morgen skal det være valg til PFs stiftsstyre – og jeg er på valg. Til helgen er det valg til Kretsstyret i Nordland(Kfuk-Kfum), og jeg har sagt ja til å stille. For nå har jeg lyst å delta igjen. Jeg har lyst å bruke engasjementet mitt til noe nyttig.

For det gir mening. Å ikke bare ville noe for meg selv altså!

Publisert i Hverdag, mo i Rana | Merket med , , , , | 2 kommentarer

Beliebers Smelibers Brelibers

Hysteria er fascinerende.

Jeg finner hele fenomenet utrolig interessant. Hvordan kan det være at noen blir hysteriske for å se en person. At de jakter som sultne hunder på et bein, eller som en kråke etter sølv.

Så hva er egentlig dette hysteriet rundt en liten gutt fra Canada som jenter(og gutter) springer jenter ut av huse for å finne – og et håp om å få et glimt av, om så bare crewet?

Jeg tror ikke jeg hadde slik hysteria for noen da jeg var i tenårene. Jeg kan hvertfall ikke huske at det var noen jeg døde etter å se. Være sammen med, få lov til å være i nærheten av. Eller vent. Jo, jeg har bare fortrengt det.

Å være menneske handler vel strengt tatt om å bli noe mer en det vi er. Vi strekker oss etter noe, gjerne uoppnåelig. Og vi trenger annerkjennelse, å bli sett. Få bekreftelse.

At 14 åringer i dag hyler etter Bieber på en måte som jeg ikke forstår, betyr ikke at jeg ikke har forståelse for at de gjør det.

Det jeg derimot ikke kan forstå er Nyhetmedias rolle i det hele. Hvorfor må det hver morgen være et nyhetsinnslag på Morgen Nytt med to nye Beliebers, eller halve Dagsrevyen inneholde at 14 åringer springer rundt på Karl Johan å leter etter noen som kan være i Crewet? Eller det eneste Nyhetskanalen gidder å oppdatere oss på – ståa på Telenorarena, eller jakten på enda en gossyglossy nyhet å kringkaste resten av dagen?

La nå de stakkars 14 åringene få ha sin Bieber i fred, så kan vi andre få lov til å følge med på det som skjer i resten av verden. Gi meg gjerne oppdateringer om situasjonen i Syria, valget i Venezuela eller om lønnsforhandlingene som foregår.

Jeg synes det er lenge siden jeg hørte noe på nyhetene av interesse for meg.. O lord I’m feeling old these days!

Blogglisten

Publisert i Hverdag, mo i Rana, Nyheter, Politikk | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Svarta Bjørn og andre følelser

Jeg er glad i å gå på teater.

Det er en av de tingene jeg setter aller mest pris på ved å bo i Mo i Rana. Teateret, og naturen så klart.. Nordland teater ligger midt i byen, som et lilla fort mellom kirken og havet, et lilla firkantet hus, der måkene om sommeren bygger rede, og gjør det umulig å gå forbi – uten å bli litt mer en gjennomsnittlig skremt.

Jeg liker ikke måker. Egentlig hater jeg måker. Mest av alt frykter jeg måker.

Men – poenget var teateret. I januar i år fikk jeg vært med på Vinterlysfestivalen for første gang siden jeg forlot denne byen for vell 12 år siden. Mye har skjedd, men kraften og vitaliteten er blitt sterkere. Jeg hadde en uke der jeg gråt, lo, var frustrert, sjalu, super-happy og litt sliten. Teateret gjør nemlig det med meg, på en måte ingen film eller TV-serien noen gang kan klare. Teateret gir meg lov til å ta hele meg inn det som skjer. Følelser jeg ikke ante jeg hadde slippes plutselig løs. Sprenger seg frem, og gir meg noe å tenke på som ikke slipper taket – det blir nesten slitsomt for en enkel sjel som bare prøver å nyte god underholdning.

43248ac3df

I går var jeg å så musikalen Svarta Bjørn. En musikal om ei av kokkelegendene på Ofotbanen, Anna Rebecca Hofstad aka Svarta Bjørn. Ei legende om kvinner, lengsel, kjærlighet, håp, svik og felleskap. Og jeg kunne ikke unngå å kjenne på denne tilhørigheten til nordnorske kvinner, statute, sterke og fulle av intigritet.

Her er fortellingene om de sterke staute kvinnfolkene som ikke jatter med på menns premisser, som tør å snakke makta rett i mot, og tør å svare der andre er tause. Og som likevel finner det som det mest kvinnelige av alt. Der kjærlighet og vennskap står sterkt, og kraften til å overleve trumfer de mest kummerlige forhold.

ac6b770b8d

Nesten et døgn etter at forestillingen er over sitter jeg fortsatt med en klump i magen, stolthet over nord-norske skuespillere, musikere og manusforfatter og alle andre som bidrar til å sette slike mesterverk til verden. Sårhet for at denne vonde-nydelige verden er over, og vondt for enkelt menneskers skjebner.

Alle de menn og kvinner som strevde seg over fjellet, for å bygge veien ut til verden. Ut til kontinentet, og for alle som aldri kom levende der I fra.

Historien om Nord-Norge, om menn og kvinners kamp for å overleve, for alle de som måtte ofre så mye på veien til den verden jeg I dag tar for gitt, jeg frykter de sklir ut I sanden, I glemselen.

Fortellingen, legenden, historiene om Svarta Bjørn trenger ikke være sannhet. Men de er Sannheten om kvinners kamp for å overleve. For å bli sett, hørt og være noe. For å annerkjennes som hele mennesker. At verden går fremover er det ingen tvil om, men kanskje har vi mistet noe viktig på veien. Samholdet, tilhørigheten og felleskapet. Det er ikke mange steder kampen sammen er så viktig som min kamp. I jakten på å realisere oss selv har vi mistet mye av hverandre på veien.Midt I forestillingen tok jeg meg nesten I å bli litt misunelig på disse kvinnene. Som hadde en real kamp å kjempe, som gjennom samhold og utmattelse maktet å finne sammen, for å overleve.

Image

Denne forestillingen er så absolutt 2013 desiderte høydepunkt – og kjenner jeg meg selv rett vil det fortsette å være slik I lang, lang tid. For teateret gjør nemlig dette med meg. Lar meg være I et rom, og tid som jeg ikke forlater bare fordi jeg går ut av salen.

Jeg er berørt, og det bærer jeg med meg ut I verden.

Bilder hentet fra Google/NTs hjemmeside

Publisert i Hverdag, mo i Rana | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar