The things “I`m looking forward to”

As my last days in South Africa is here, I`ve started the emotional journey to prepare for coming home. As a person who always makes list, this is the no. two in this series – Life as I know it

1. …be able to have internet. Mostly on my Iphone again. But also being able to download new software for my Mac and watching TV shows online again!

2. … start exercising again. My feet need to move!

3… being able to watch the news. Preferably every day, at any time!

4…use public transport – and thou it’s not gonna be as good as in Oslo(I love the it there) it’s definitely gonna be better than here!

5…eat brown bread. Real brown bread. Not the “brown” bread they got here.

6…start my new job!!

7…move back to my hometown!

8…seeing all my friends again!

9… to see my family again! And especially to see my two nephews and my niece again!

10. To start a new home – and making it mine!

two more days…

Ten things I love

So,  ten consepts I love about South Africa;
1. I could walk barefoot for days!
2. People look you in the eye and say “hi” when you pas them
3. If you meet someone/wanna talk with someone you do that, and you ask how they’re doing.
4. Sushi, the Sushi is amazing!!! and you only pay R109 for as much as you want(on Sunday’s)
5. Loyalty cards for everything!

6. The Chai Latte cost R16!
7. The beer cost you R22 for 0,5l
8. The feta cheese! Oh my! I will miss my feta cheese!

9. The nature! This is the prettiest country I know!
10. African time! I love how nothing is a hurry!

First thing First

Det er navnet på kampanjen som foregår ved SUN nå.
En kampanje som skal sette fokus på HIV/AIDS problematikken, men først og fremst skape en holdning om at en skal teste seg – minst en gang i året.

Stellenbosch er en vakker by, det er en rolig by. Selv med alle sine innbyggere er det en spøkelsesby uten studentene. Så livet leves som blandt studenter flest.

Midt i dette lever en sykdom som skaper stigma og tildels nød. Vi har snakket mye om temaet i dag, og selv om vi alle snakker om det som noe som finnes utenfor oss selv vrenger det seg i magen. Vi kjenner også mennesker som er rammet. Vi må også forholde oss til en sykdom som sprer seg, fortere en noen liker å tenke på.

Langs veien finnes det reklamer, store plakater med små barn på, der teksten lyder ”Having sex with me does not cure HIV” eller ”You can not see my symptoms”. Beskjeder som jeg trodde skulle være allmennkunnskap. Men dette er informasjonen man må ha i landet med flest HIV syke.

Stigmaene rundt sykdommen gjør at mange ikke velger å fortelle sine ektefeller, kjærester, venner og barn at de bærer på viruset. Mange har forestillinger om hvordan du kan få HIV og hvordan du kan kurere den.

Noen har sagt at hver 4. sekund blir en jente voldtatt i dette landet. Jentene blir bare yngre og yngre. Barn ned i spedbarnsalder blir voldtatt fordi uvitende menn tror de dermed blir kvitt sykdommen.

Gjennomsnittsalderen for voldtekt i dette landet er sagt å være 9 år!

Selv med god norsk grunnskol utdanning, og nå også en universitetsgrad frykter jeg sykdommen. Jeg liker ikke å innrømme det, men det er vanskelig å skille fordommer fra fakta. En sykdom man vet så lite om – en sykdom som smitter, men ikke kan kureres, jeg kjemper en kamp for å ikke bli redd når jeg tenker på det.

Og selv om dette er et land der alle lever tett på sykdommen, på et eller annet vis vil jeg påstå at kunnskapen er lav, og det meste man vet har man bare hørt et sted. Så denne uken tilbys alle studenter å testes, det er ingen tvang, men å unngå å gjøre det ser verre ut en å bli med venner å gjøre det.

Målet er at innen 2015 skal alle studenten vite sin status – og ingen nye skal bli smittet. Det er et ambisiøst mål, men det er desto viktigere å nå.

Jeg leste kronikken i aftenposten, og tenker at det det er synd det ikke snakkes eller gjøres mer i Norge.

I morgen skal jeg testes – og det tenker jeg at hadde vært naturlig at alle ble, minst en gang i året..

Et stikk i fingeren, og du vet om du er positiv!

Tiden kommer, tiden går – Bloggen består

Tiden går fort når man har det gøy!
Og nå er det en måned siden jeg blogget.
For mine Fb venner vil jeg tro at “små” statusoppdateringer eller bilder som popper opp gjør at de fleste vet at jeg både er i livet – og har det over gjennomsnittet bra!

Jeg har i natt sovet for første gang i nytt hus. Jeg har fått mitt eget rom, og kan (endelig!!) lukke en dør og være alene.
Fem uker der man deler soverom,kjøkken og stue i et rom gir ikke mye privatliv eller den store roen.

Jeg har flyttet til Idas Valley. Et området rett utenfor bykjernen og campus av Stellenbosch.
Jeg bor med fem andre jenter, og alle utenom en har klikk i navnet – noe som har betydd at jeg det siste døgnet har måttet øvde mye, veldig mye! Vi får se om jeg kan få det til, men det kommer på ingen måte naturlig.

Jeg tenkte å dele litt av livet på Fisantekuil/Upland Organic Wine Farm, hvordan vi laget Brandy, hvordan livet med en SørAfrikansk familie var, de andre frivillige og livet omgitt av vin, men det skal jeg ta senere.

Nå er klokken 6.30 her, og allerede er to av jentene oppe – det handler om å utnyttet dagslyset nå på vei mot vinteren!

Utsikt under innhøstingen. Å fylle de kurvene med druer kunne ta alt fra 10 min til over 1 time..

Abbey er klar for å hoppe ned i druesaften.. De måtte skufles ut for hånd gjennom et hull i tanken.

Rommet jeg bodde i, bilde er tatt fra senga, med utsikt mot kjøkken rett frem, “stue” i midten og badet til venstre..

Mbekweni

Det er så mange ting man vil dele med hele verden når livet leves i en boble på fjellet, med sol, fjell og sommer på ca 32 celsius grader.

Det er likevel vankelig.

De siste dagene har det gått mange tanker gjennom hode. Jeg har formulert, strøket, og prøvd på nytt, tanker som lever. I hode, i kroppen og litt utenfor meg selv.

I morgen fullfører jeg min tredje uke på gården.Det feires med at jeg tar første toget til Stellenbosch. For her på gården er det ikke mye å ta seg til en fredag kveld. Togturen tar ca 1,5 time. Jeg setter meg på i Wellington, en liten by med ca 20 kirker, en hovedgate og noen butikker. Toget vandrer gjennom Mbekweni. En township på veien mellom Wellington og Paarl. En slags bindestrek, et pustehul, eller kanksje et tomt hull.

Toget kjører sakte. Så sakte at sist fredag kunne jeg se hvilket program fyren på gulvet i blikkskuret så på den gamle TVn sin. Noe som lignet på Idol. Jeg ser på barna, damene, plastposene som fyller alt og alle.

Jeg er vant med fattigdommen nå. Jeg ser den. Ser den hvor en jeg snur meg. Men jeg kan ikke, og klarer ikke gjøre noe med den.

Til de andre voluntørene prøvde jeg en kveld  å si at selv om vi ikke kan ta ansvar for det sosiale systemet Apartheid skapte, kan og må vi ta ansvar for hvordan vi lever nå. Hva vi gjør og hvordan vi forholder oss til de menneskene som vi omgir oss med.

De ville ikke høre.

Klagene over hardt arbeid, lange dager og stekende sol overskygger vist den verden som lever utenfor vår boble.

 

A day in january

One random work day

If you want an active vacation this is the place to go:

One week work, a whole weekend off!

Jeg har vært på gården Upland i en uke nå. Jeg kom forrige mandag, og tirsdag morgen 07.00 begynte jobben. Fem timer med å kutte, knyte og rydde vinranker hver morgen. Det er varmt, skrekkelig varmt

Ettermiddagene bruker vi på å merke flasker, for hånd, ta prøver av druene eller knyte mer vintrær.

Så et knippe bilder fra uke:

jeg ser skrekkelig bra ut i hatten som skal beskytte meg mot sola

Sigrid holder de ny klekte kyllingene

landskapet på vei hjem i kveld

jeg fascineres fortsatt av alle dupesitter på kameraet

I helga dro jeg til Stellenbosch igjen! Braai hos Victoria på fredag, lunsj med Øyvind på lørdag, shopping i Somerseth West med Miriam og braai med Anja og Julia, og venner, på kvelden.

I dag drakk meg og Victoria kaffe, og jeg kjøpte et tonn med bøker – og jeg tok toget alene tilbake til Wellington i kveld.

Så nå chiller Sigrid og meg ute i det fri hvor vi fant WiFi, og må snart lade opp til en ny arbeidsuke – 10 timer dagen, dog to timer lunsj..

Jeezzez!

The days that goes by

I en reklamefilm jeg ikke husker navnet på, og ikke hva det egentlig var reklame for, kanskje det var Star Tour(?!), sier overstemmen kjekt:

lite viste jeg at det var disse dagene som var livet

Litt sånn har jeg det nå. Dagene vandrer i sitt tempo. Gårsdagen ble tilbrakt på Bohemia med Savanna Dry og Gåten Jesus. Og når jeg etter noen timer la fra meg boken tok det kanskje fire sekunder før noen på borde bak meg spurte hva jeg leste på.

Vennskap og bekjentskap kan oppstå på mange måter, og lite viste jeg at boken skulle gi meg en kveld med gode samtaler og nye venner. men slik leves livet her, akkurat nå, og alltid noe nytt.

Så er jeg begynt å gå barbeint igjen, resultatet er mindre pent:

Breakfast

It’s breakfast/lunching time.. One simple think that makes this country even better – fresh avocados in every salad, and feta made on cow milk and not goat.

Life couldn’t be any better than this..